Sju dagar i august

Jeg har lest boka til Åsne Seierstad - En av oss om 22. juli, og den var tung å lese. Ikke fordi boka var tungt skrevet eller noe, men fordi nyhetssendingene ga oss bilder og navn på ungdommene som døde 22. juli. Da jeg startet å lese En av oss, kjente jeg igjen navnene og visste hvordan det skulle gå. Jeg ville ikke lese mer, men klarte ikke la vær. Sju dagar i august er en helt annen type bok om 22. juli. Den er satt i framtiden og omhandler et ektepar som mistet datteren sin 22. juli. Hvordan går tiden videre etter en sånn tragisk hendelse? For tiden stopper ikke, selv om sorgen kan være altoppslukende. Vi følger Sofie og Otto, som sørger på hver sin måte, som prøver å gå videre på sitt vis. Brit Bildøen viser oss deres liv, deres forsøk på et normalt liv etter en tragedie, men også hvordan både Sofie og Otto skyver andre og hverandre unna. Det er ikke en bok hvor sorgen utbroderes, men kanskje nettopp fordi både Sofie og Otto forsøker så hardt å ikke la sorgen ta overhånd, at sorgen trer tydelig fram? Det er uansett en veldig godt skrevet bok. Brit Bildøen har også skrevet manus på teaterstykket som settes opp denne våren basert på boka. Jeg gleder meg til å se stykket, og anbefaler boka.

The Heart Is A Lonely Hunter

Denne klassikeren er trykt opp på nytt, og siden den ble omtalt i avisene, pirret det nysgjerrigheten min. Jeg angrer ikke. Den er nydelig skrevet, og jeg elsket karakterene i denne boka. De er så godt beskrevet. Mr.Singer er døvstum. Han er en av de som ikke passer helt inn i samfunnet, men samtidig så gjør han det. Han og romkameraten, Spiros Antonapoulous, har bodd sammen i flere år. Så blir Antonapoulous psyikisk syk og blir lagt inn på mental sykehus. Mr.Singer treffer Mick Kelly. Mick Kelly er en drømmer og musikkelsker. Også er det Benedict Copeland som er lege og svart, noe som ikke er en vanlig kombinasjon i sørstatene på 1930-tallet. Han vil så mye. Alle disse tre og egentlig alle karakterene er nydelig portrettert, og tittelen passer så godt. Jeg ble så glad i dem alle sammen. Og spesielt ble jeg glad i vennskapet mellom Mr. Singer og Antonapoulous. Anbefaler virkelig denne boka her.

This classic is published in a new version here in Norway, and since the review in a newpaper my curiosity made me read it. I don't regret it. The book is beautifully written, and I loved the characters. They are so well described and well written. Mr. Singer is deaf-mute. He is a person who doesn't really fit into society, but at the same he does. He and his room mate, Spiros Antonapoulous, have lived together for several years. Then Antonapoulous becomes mentaly ill, and is put into a mental hospital. Mr. Singer meets Mick Kelly. Mick Kelly is a dreamer and a music lover. Then there is Benedict Copeland, who is black and a doctor, not a normal combintation in the south states in 1930s. He wants so much. All these three characters and really every character in the book, is so beautifully portraited, and the title is just perfect. McCarson made me love every one, and I especially loved the friendship between Mr. Singer and Antonapoulous. I really recommend this book.

Selfies

En høstferie for to-tre år siden oppdaget jeg Jussi Adler-Olsen. Jeg leste alle bøkene som hadde kommet ut om Avdeling Q til da i løpet av ferien. Han skriver spennende, og det er god krim. Jeg liker personene, plottet og slukte virkelig serien. I Danmark så jeg at han hadde kommet med en ny bok om Avdeling Q, og jeg klarte faktisk ikke vente. Så Selfies er lest på dansk. Nå er det virkelig ikke så stor forskjell på norsk og dansk, og siden dansker er så ivrige på å lære seg norsk, kan vel ikke vi nordmenn være så fine på det at vi ikke skal lese dansk heller. Selfies er en nok en spennende bok om Avdeling Q, som trues med nedleggelse. Hva skjer når saksbehandlere får nok av kravstore klienter? Oppbyggingen er litt den samme som tidligere uten at jeg synes det er en dårlig ting. Det skjer flere ting samtidig som man ikke vet henger sammen, men selvfølgelig henger alt sammen og nøstes opp til slutt. Liker å lese krim som avslapping.


(Bildet er av den norske utgaven.)

January Gone

Januar forsvant kjapt i år. Det var en veldig travel måned for meg, men for det meste på en god måte. Jeg rakk å lese 20 bøker, men jeg rakk ikke å blogge om alle. Litterært sett vil jeg si at januar ikke var den beste måneden. Det var ikke så mange av de bøkene jeg kommer til å huske så lenge. Den jeg koste meg mest med var Julia Skott sin Håll käften, jag räknar! Voldens historie av Éduoard Louis og Livet, til det "betre" av Anna Gavalda var også to av de bedre i januar. Men mange av bøkene jeg leste i januar, var lettvektere som var kjappe å lese og kjappe og glemme. De rørte ikke så mange følelser hos meg, og dermed blir de fort glemt også. Noen av novellene i Menn som ingen treng av Frode Grytten traff meg mer enn andre, men til sammen ble det for få av dem som virkelig traff til at jeg kommer til å huske boka så lenge. Jeg håper jeg klarer å finne noen bøker som virkelig treffer meg i februar. Jeg elsker å lese bøker som klarer å få fram de store følelsene i meg, og det er en stund siden akkurat nå. Jeg tror Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris og Arv og miljø av Vigdis Hjorth var de siste bøkene som virkelig rørte meg. Begge de to bøkene blir hos meg en god stund, og bare ved å nevne titlene klarer jeg å få fram følelsene de to bøkene etterlot seg hos meg. Sterke bøker begge to på hver sin måte. Men altså januar, en måned med mye lesing uten at kvantitet nødvendigvis betyr kvalitet.

Januar var også måneden jeg fikk med meg tre konserter. Først ut var Raga Rockers på Rockefeller. En av mine gamle ungdomsband, og det var ordentlig gøy å se dem live. Jeg trodde jeg hadde sett dem live tidligere, men fant ut at det hadde jeg nok ikke. Det som var synd var hvor kort konserten var, under en time. I tillegg unngikk de å spille Hun er fri. Moro å mimre, men altfor kort. Så var det heltene fra en litt senere ungdomstid, Green Day. De inntok Oslo Spektrum, og som alltid er det mye liv. Det var gøy å se mange unge fans blant publikum også, i motsetning til hos Raga Rockers hvor publikum utelukkende besto av min årsklasse og eldre. Green Day innfrir alltid live, og det synes jeg de gjorde denne gangen også. De spilte mange av de gode, gamle sangene som 2000 Light Years Away, She, Shattered og Burnout i tillegg til de som de vanligvis spiller på konserter, Holiday, Longview, King for a Day, Jesus of Suburbia, American Idiot og Good Riddance (Time of Your Life) som de alltid avslutter med. Det hjalp på stemningen å stå på andre rad foran scenen. Siste konserten i januar var Tegan and Sara. Jeg tror ikke jeg har sett dem før, men ble veldig usikker da de begynte å snakke om at de hadde vært support for Bryan Adams. Siden Tegan and Sara akkurat har spilt i Oslo og Bryan Adams skal spille i Oslo, er det vanskelig å finne ut når de var support. Hvis noen vet, så kommenter. Jeg mener å huske noe vagt om det, så kanskje jeg har sett Tegan and Sara uten å tenke over at det var dem. De spilte en veldig god konsert, og ramblingen deres mellom sangene var utrolig morsom. Tegan and Sara er ikke helt min sjanger, men de har mye easy-listening. Avsluttet konserten med 100X, Walking With A Ghost og Stop Desire. Blir ikke siste konserten med Tegan and Sara.

January went by real quick. It was such a busy month to me, mostly good busy. I managed to read 20 books, but I didn't have time to blog about them all. Literary January wasn't the best month, a lot of the books I read will be easy forgotten. I have to say I enjoyed the knitting book without knitting patterns written by Julia Skott the most, Shut up, I'm counting the title is when you translate it into English. History of Violence by Edouard Lois and Life, only better by Anna Gavalda were two of the better books I read during January. A lot of the books I read in January were an easy read, but not very touching in either way. Easy to read, easy to forget. I hope I'll manage to find some books that really touches me during February. I love books that strike an emotional cord in me somehow. Some of the short stories in Frode Grytten's short story collection managed to touch me a bit, but most of them didn't. From last year I think You Will Not Have My Hate by Antoine Leiris and a Norwegian book by Vigdis Hjorth touched me the most in different ways. Both are strong books with strong stories very well written. It wasn't a negative thing to be on row two in front of the stage either.

January was also the month I managed to go to three concerts. First concert was Raga Rockers, a Norwegian rock band from my youth. They disappointed a bit, since they held a very short concert, less than an hour. And they didn't play one of their biggest hits. Fun as long as it lasted, just a shame it lasted so short. The second concert was Green Day, another band from my youth. They are always great live, and this time was no exception. They played some of the good old songs like 2000 Light Years Away, She, Shattered and Burnout in addition to the regular songs they play. Holiday, King for a Day, Longview, American Idiot, Jesus of Suburbia and of course Good Riddance (Time of Your Life) as normal. Great concert! The last concert of the month was Tegan and Sara. I haven't been to a concert with them before, as I know of. They talked about how they were a support act for Bryan Adams, and I vaguely remember something about it. It's just hopeless to find anything about it online since Tegan and Sara just played in Oslo, and Bryan Adams is soon playing here. If somebody knows anything about this, please let me know. I might have seen them without even knowing. They played a really good show, and I loved the rambling between the songs. Hilarious! They ended the set with 100X, Walking With a Ghost and Stop Desire. Normally I don't listen too much to pop, but they really got some nice easy listening songs. Not my last concert with Tegan and Sara.