Tante Ulrikkes vei er en bok av Zeshan Shakar. Boka har to hovedpersoner, Mohammed eller Mo og Jamal. Begge to bor i Tante Ulrikkes vei, og de kjenner hverandre, men er ikke nære venner. Begge to har valgt å delta på et forskningsprosjekt om Groruddalen. Mo skriver mail og Jamal spiller inn lydfiler. Den treffer godt denne boka. Jeg kjenner igjen stedene guttene snakker om, språket de snakker. Mo blir beskyldt for å snakke bokmål, mens Jamal snakker kebabnorsk. Jeg kjenner også igjen typene som blir beskrevet, naboen som skriker at han skal stemme FRP, lærerne som gir velmenende råd, men hvor fordommene skinner gjennom. Joda, det er Groruddalen på godt og vondt som beskrives. Zeshan Shakar klarer å gi et godt bilde av Groruddalen og hvordan det er å ha foreldre fra et annet land og en annen kultur. Han klarer å gi små stikk til ting som bør endres, samtidig som han gjennom Mo viser at det faktisk er nyanser og muligheter. Hverdagsrasismen finnes.
Det første som slo meg da jeg leste Tante Ulrikkes vei, var at denne boka er like viktig som Pakkis av Khalid Hussain var i sin tid. Det har kommet andre bøker om å vokse opp som 2.generasjonsinnvandrer, et begrep jeg egentlig ikke er noe glad i. Uansett, denne romanen slår meg som en bok som klarer å vise forskjellene mellom barn av innvandrere. Det er ikke en ensartet gruppe. Det er en gruppe med individer. Synsvinkelskiftet og at historien hele tiden holdes i 1.person, gjør også sitt til at språket til begge hovedkarakterene er med på å skape stemningen og underbygge forskjellene mellom dem. Zeshan Shakar klarer å dra meg som leser inn i boka, og den virker veldig troverdig og ekte. Jeg synes nesten jeg kan kjenne igjen noen lærere på Bredtvet videregående. Jeg anbefaler deg å lese denne boka. Den er ekte, sterk, engasjerende og åpen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar