Gul bok

Østkanten av Oslo, nærmere bestemt på Haugenstua bor Mani, bokas hovedperson. Den delen av Oslo som får mest negativ omtale, og hvor det så og si aldri står noe positivt i media om. Det er tydelig i begge bøkene til Zeshan Shakar at han kjenner østkanten av Oslo godt, og at han setter en stolthet av å fremme bydelen på godt og ondt. Jeg digger at han beskriver miljøet så til de grader detaljert og reelt og viser at det som også er bra. Mani er nyutdannet og på jakt etter jobb. Han flyr på det ene jobbintervjuet etter det andre uten å få noen jobb. Noe som er en kjent ting at folk med utenlandske navn har mindre sjanse på jobb enn folk med typisk norske navn. Det har forhåpentligvis bedret seg siden bokas handling er lagt til 2010-2012, men fortsatt et tema som diskuteres i media. Mani bor på Haugenstua med faren sin. Moren er død. Faren liker å bake, lage mat og ringer Mani støtt og stadig for å sjekke at han fortsatt lever. Mani liker å leve litt over evne og bruker flittig kredittkortet sitt for å imponere Meena, kjæresten. Meena flyttet fra Smedstua til Høybråten. Dette er boka om Mani som til slutt får sin første jobb i Y-blokka, han skal jobbe med statsbudsjettet - gul bok, prop.1. Han flytter til Observatoriegata for en periode, men det er et stykke fra Haugenstua til Observatoriegata både i distanse og kulturmessig. Og det er et av temaene i denne boka også, å være flerkulturell og stå med et bein i hver kultur. Shakar har erfaring med det selv, og han skriver knakende godt om det og formidler det på en morsom måte, men samtidig en sår og informerende måte. Det er faren som er avhengig av Mani, Mehdi som utforsker narkotika, Maani som også merker kulturforskjellene og forventninger og Jan Tore som prøver å sette et slags likhetstegn mellom multikulturell og skeive minoriteter. Dette er en bok om å gå fra studentlivet og ikke helt voksen til yrkeslivet og ansvar, om østkanten med crewet til Y-blokka i sentrum og skjorte og slips i arbeidslivet, om å finne seg selv og sine prinsipper. Shakar skriver så godt, så detaljert, så livlig og reelt. Det er detaljer som får meg til å trekke på smilebåndet av gjenkjennelse, jeg ser for meg stedene Mani beveger seg, jeg har gått der selv. Tankene og redselen for ikke å være tilstrekkelig er gjenkjennelige og ganske universelle, men Shakar beskriver det så godt og levende. Det er lett å forstå at Gul bok fikk terningkast 6 i VG. Jeg gir den lett en sekser selv. Også må jeg innrømme at han hadde fått en sekser for å løfte fram østkanten i Oslo uavhengig av det litterære. Ikke for at det litterære i denne boka er noe annet enn en sekser i seg selv.