Potensgiverne

Potensgiverne er en søt bok. Karin Brunk Holmqvist skaper en idyllisk og veldig søt ramme rundt historien om to eldre søstre som bor sammen på et lite sted i Sverige. Hun beskriver så godt at jeg omtrent lukter kaffen i stua og utedoen. Selve historien er koselig og full av små, morsomme detaljer. Dette er en bok som får deg i godt humør. Jeg satt og småhumret! Den er lettlest og et morsomt avbrekk i hverdagen.

Sara's Key

I knew just by reading on the cover that this book would make me cry. I just didn't know how much! The story is important to tell, from second World War. The main event is the round up of jews in Paris, where over 3500 jews were put in Velodrome d'Hives for several of days before they were shipped off to working camps in France and later concentration camps in Germany. I had never heard of it before I read this book. It's an important part of history, and I think it's important not to forget even though second World War reveals a dark side of mankind. The story is about Sara and her family, they got sent to Velodrome d'Hives, but not Sara's brother. He hid in a cabinet and Sara locked it with her key. The parallel story is about the family who lives Sara's old apartment in our time. The stories come together in a very good way, even though it breaks my heart. This was a book I just couldn't put down. It was well written, the story is heartbreaking and pulls you right in and I don't think I've cried this much for a long time! It's been made into a movie as well, and it's premiering in my country in April. I don't think I'll be able to watch it in the theatre, I'm afraid me sobbing and crying would desturbe the other moviegoers. I think I just wait until I can buy the dvd and watch it home with a box of Kleenex.

Vindens sønn av Henning Mankell

Jeg har ikke lest andre bøker av Mankell enn krimbøkene hans. Det er også en god stund siden jeg leste noe han hadde skrevet. Selvfølgelig flere grunner, men en var at det liksom ikke fristet med de andre bøkene hans. Den mest selvsagte årsaken var jeg fikk minimalt med lesetid og leste omtrent 10 bøker i året. Nå som jeg er inne i en lesehestperiode, måtte jeg plukke med en av hans andre bøker. Denne boka handler om en evig student som drar til Afrika, adopterer en gutt og tar han med tilbake til Sverige. Det er jammen bra at handlingen er lagt til 1870-tallet, for jeg merket at jeg ble småprovosert over alle fordommene i boka. Joda, jeg er helt sikker på at det var eksotisk og uvanlig med afrikanere i Sverige på den tiden, men makan. Jeg er glad for at mange av fordommene er borte, selv om mange henger igjen. Jeg synes at boka er velskrevet og fordommer, holdninger og miljøet i samfunnet generelt kommer godt fram. Det er samtidig en sår og tragisk historie. Skal nok ta finne fram flere bøker av Henning Mankell dette året her.

Winter's Bone Daniel Woodrell

Winter's Bone is a heartbreaking story without being heartbreaking if that makes sense. It's written more in a matter of fact than feel sorry for the main character. I still do, though. I've read that the environment the story is set, is Woodrell's childhood environment and therefor described believable. I think that's true. The setting is dark, poor and very far from the world as I know it, but I believe it when Woodrell writes about it. I admire Ree Dolly, she must be the toughest 16-year-old in fiction. She takes care of her brothers and her mother, and at the same time she tries to find her father so they don't lose their house and land. As a mum it's heartbreaking to think about a young girl taking care of the house and the family alone. I know it's a different world, but still my heart aches. I think this book was really well written, it's touching and it's tough.

Blomsterhandlersken Gro Dahle

Blomsterhandlersken er en roman om samlivsbrudd og rare tanker. Hovedpersonen, Sigrid, har noen underlige tanker og betraktninger om livet og om forholdet til mannen. Det er inni mellom jeg tviler litt på troverdigheten til Sigrid og lurer litt på hvordan betraktingene hennes hadde vært fra mannens eller barnas synsvinkel. Jeg får ikke helt taket på Sigrid, men det kan være for at jeg ikke klarer å bygge opp den store forståelsen for tankene hennes. Boka er godt skrevet, men jeg innrømmer at Sigrid ikke appellerer helt til meg.

Aldri fucke opp Jens Lapidus

Aldri fucke opp er en krimroman satt til Stockholm og til det kriminelle og mørke miljøet i Stockholm. Det er tre hovedpersoner og deres historie møtes etterhvert. Alle tre hovedpersonene lever liv langt over kanten av det lovlige. Det er et rått miljø og handling i boka. Hovedpersonene er skildret troverdig, og jeg må innrømme at jeg blir litt sjokkert over hvilken vending boka tar mot slutten! Hovedpersonene er fargerike, en kriminell, Mahmud al-Askori, en politimann, Thomas Andrén, og en leiesoldat, Niklas Brogren. En annerledes krimroman, litt råere enn de nordiske krimromanene som er sånn i vinden akkurat nå. Det ryktes at dette er første bok i en trilogi. Jeg kommer absolutt til å lese de neste to bøkene om ryktet stemmer!

La meg synge deg stille sanger Linda Olsson

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson har en tittel som får meg til å blir rolig, og akkurat rolig er historien også. Det er i et stille og rolig tempo hele handlingen utspiller seg, nemlig i en liten bygd i Sverige. To kvinner, to skjebner og kontakten disse to kvinnene får. Ja, det er litt av noen historier disse to kvinnene har hatt opplevd og har å dele. Det er en bok som får deg til å tenke, hvordan ender du opp der du er i livet ditt? Hva har dine valg å si for ditt liv? Det er en nydelig bok, og Olsson formidler stemningen i boka på en flott måte. Det er ikke noen gladbok, men en bok til ettertanke og jeg likte denne veldig godt. Boka er lettlest, og den første i år som jeg leste fra perm til perm i løpet av en dag.

Panserhjerte av Jo Nesbø

Jada, jeg er ikke så flink til å holde tritt med oppdateringene her mens jeg leser. Får oppdatere med de bøkene jeg leste ferdig i februar.

Panserhjerte av Jo Nesbø er den siste i Harry Hole-serien så langt. Jeg har hørt rykter om en ny bok til høsten, og det kommer til å gjøre denne høsten bedre, kjenner jeg. Panserhjerte har råere scener enn de tidligere bøkene om Harry Hole. Nesbø skriver fortsatt drivende bra, men denne boka hadde noen sånne vet-ikke-helt-om-jeg-tror-de-hadde-overlevd-scener. Jeg synes Nesbø kan klare seg uten sånne scener hvor det er tydelig at alle bad guys hadde dødd, mens helten selvfølgelig klarer seg. Han bør stole på at det han skriver er såpass fengende og interessant uten å nesten drepe helten. Jeg synes slike scener er negativt på historien, og lurer på om Nesbø har blitt påvirket av at bøkene er populære i USA. Det virker nemlig litt amerikansk action-aktig på meg. Det sagt, så må jeg si at jeg likte Panserhjerte. Det er en drivende god krimbok hvor jeg blir fanget av historien og saken. Jeg liker krimhelter som er forfalne, fordrukne og i dette tilfellet i en opiumsdopet helt. Det begynner å bli mange av dem, men Harry Hole er jo såpass innrøykt og forfallen at det kjennes naturlig ut;)