Sondre Lerche har skrevet bok. Han skrive sangtekster og musikk. Hvor langt unna er det å skrive bok? Sikkert ganske langt unna, men denne boka handler om hans forhold til musikk. Og jeg kan egentlig ikke noe annet enn fryde meg over boka. Sondre Lerche har fra han ble genierklært som tenåring, blitt omtalt som gammel til sinns. Og det har han sikkert vært, og han nevner det selv også. Jeg vet ikke hvor godt kompliment det er til en tenåring egentlig. Uansett, jeg er fan av Sondre Lerche. Jeg liker musikken hans og tilstedeværelsen hans på en scene. Såpass at jeg omtrent er groupie, siden jeg snart har vært på tosifret antall konserter. Det er interessant og morsomt å lese hans tanker om musikk, og da ikke bare sin egent musikk, men andre artister sin musikk. Jeg er nerdete på noen områder, og jeg kjenner igjen en nerd i forstand av en person med en meget dyp og inngående interesse for et spesifikt tema. Ig jeg liker virkelig å lese hvordan en musikknerd siler ut musikk han hører på og hva han legger merke til når han lytter til musikk. Og han klarer å beskrive sin opplevelse av musikk og store musikkopplevelser med andre artister uten å bli navlebeskuende eller kjepphøy. Det er kanskje en bragd tatt i betraktning av hvem han har samarbeidet med og hatt interaksjoner med. Så klart kan det hende at jeg er farget av at jeg allerede var fan av Sondre Lerche før jeg leste boka, men så er det vel kanskje fan av Sondre Lerche og musikkelskere som først og fremst kommer til å plukke opp denne boka. Og han har begynt å løpe også, og han har opplevd det samme som meg på løpeturer; nemlig at musikken har stoppet opp. "Uten musikk hadde jeg aldri begynt å løpe." Jeg koste meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar