Håll käften, jag räknar

Hvem har ikke sagt det? Hold kjeft, jeg teller! Hvor mange ganger har du telt antall masker du skal legge opp på samme prosjekt? Jeg tror jeg har klart å få ulikt antall masker på samme prosjekt tre-fire ganger, og jeg lider nok av akkurat det samme som Julia Skott. En eller annen egenskap som forsvinner når det kommer til å telle og garn sammen. Antall masker ved opplegg til nytt prosjekt, eller å telle en rett og tre vrange f.eks. Julia Skott har skrevet en bok om strikking uten strikkeoppskrifter. Den er til alle strikkere, uavhengig om du kjøper garn kun til et prosjekt av gangen eller om du har din egen garnbutikk. Jeg garanterer at du kommer til å nikke gjenkjennende, smile litt oppgitt fordi du tenker akkurat sånn, småhumre over deg selv og andre. Dette er virkelig en bok alle som strikker bare må lese. Jeg er så heldig at jeg har møtt sprudlende, fargeglade, kloke, morsomme og varme Julia Skott, og å lese boken hennes var som å ha henne på øret og fortelle meg morsomme ting om strikking. Aldri har det stemt bedre med at en bok er godt selskap, for mens jeg leste Håll käften, jag räknar hadde jeg selskap av Julia Skott hele tiden. Hun har fått med seg så mange ting som vi strikkere gjør og ikke gjør. Strikkepinner, garngrafitti eller yarnbombing, historien til strikking, utallige prosjekter, garnlageret og mange flere ting, og alt blir tatt opp på en veldig gjenkjennelig og humoristisk, men samtidig sann måte.

Endelig skal vi le

Endelig skal vi le er debutromanen til Birgit Alm. Den handler om Elinor som er alenemor, student etter et tiltak fra NAV og hun flytter til Nordstrand, en bydel i Oslo hvor innbyggerne har forholdsvis høy inntekt. Det har ikke Elinor. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til boka. Jeg tok meg selv i å tenkte at dette er en sånn bok hvor det er så himla synd på hovedpersonen, litt sånn se-så-synd-det-er-på-meg-bok. Og jo, det er jo i grunnen det, men Birgit Alm skriver både litt humoristisk, ironisk og så godt at det dro meg rett inn i historien. I tillegg klarer hun å få meg til å kjenne meg igjen i hovedpersonen. Riktignok har jeg aldri opplevd hennes situasjon, men jeg har kjent på følelsen av å ikke strekke til, at alle andre har så mye mer enn meg å tilby ungene. Temaet er aktuelt, og jeg tror det er viktig å få en godt skrevet roman om fattige i Norge. Det er en type fattigdom vi vet eksisterer, men den er forholdsvis skjult allikevel. Det har jo med at fattigdom er forbundet med skam, og det er ingen som har lyst til å stikke nesa ut. En god debutroman, og jeg anbefaler deg å lese denne.

Ut av mørket

Ut av mørket av Sophie Kasiki handler om Sophie som jobber i Paris som sosialarbeider. Hun konverterer til islam. Tre av guttene hun kjenner fra jobben som sosialarbeider drar til Syria for å verve seg til IS. Av en eller annen årsak klarer de å overtale Sophie til å ta med seg sønnen Hugo på fire år for å besøke dem. Det blir selvfølgelig ikke som Sophie har tenkt, og det ender med at hun og sønnen blir holdt mer eller mindre som fanger av disse tre guttene. Akkurat dette er ikke noe nytt. Dette har jeg lest før, og det har blitt skrevet om før. Kanskje ikke akkurat om IS, men om kvinner som holdes fange av mannen på ferie tilbake til hjemlandet? Det hadde ikke gjort meg noe, om historien hadde fenget meg, om den var skrevet på en sånn måte at jeg hadde fått ekte sympati med hovedpersonen. Det gjør jeg dessverre ikke. På slutten av boka kommer det en del inn som er skrevet fra mannen til Sophies synspunkt, Julien. Da føler jeg mer sympati, og jeg merker at jeg blir mer dratt inn i fortellingen. Boka er ikke dårlig, og jeg tror egentlig at temaet er nyttig. At det er viktig å vise nyansene til de som velger å dra for å kjempe en hellig krig, i alle fall nyansene før de bestemmer seg for å dra. Det er nok ikke alltid like lett å oppdage tegn i forkant. Men jeg skulle ønske at den var beskrevet og skrevet på en slik måte at jeg fikk mer innblikk i følelsene til hovedpersonen, at jeg følte litt det hovedpersonen følte. Dette føltes mer som en oppramsing for å lære leseren noe, og det fungerer sjelden.

In the Night of Daesh by Sophie Kasiki is the story about Sophie who works in Paris as a social worker. She converts to Islam. Three of the boys she knows from her work as a social worker disappear to Syria. Of some reason they manage to convince Sophie to come and visit them in Syria and to bring her four year old son Hugo with her. Of course the visit doesn't play out like Sophie had imagined, and she ends up beeing held captured with her son. This is not a new story. It might be new with being captured by ISIS, but I've read the story before about women being captured by their husband in an islamic friendly country. I don't mind reading the same story again as long as the storytelling is good. Unfortunately I don't find this one particularly good. I don't really feel with the main character or feel the feelings the main character feels. At the end of the book there's a part written with the Sophie's husband, Julien's point of view. I feel instantly more dragged into his part of the story, and I feel more sympathy for him. The book isn't bad, and I think the theme of the book is important. To show the nuances of people who choose to fight the holy war, at least the nuances before they decide to go. It's not alway easy to discover signs in front. But I wish the book was written and told in a way that makes the reader a better insight in the emotions of the main character, that I felt what the main character felt a bit more. It feels a bit like a story told to learn the reader something, and in my opinion a clear teaching goal is almost never a success.

Et lite skritt for mennesket Fotografier (1985-2018) og Ekte hverdag

La meg begynne med Ekte hverdag 12 steg til et litt bedre liv av Sølvi Foss. Det er en sånn selvhjelp bok, og det er ikke helt min greie. Det ble enda mer klart etter å ha lest denne boka. Jeg tror ikke at boks i sjangeren selvhjelpsbøker er så ille, det er bare det at den ikke treffer meg. Boka handler om hva du kan gjøre for å få bedre tid, for å takle tidsklemma, for å klare alt, og joda, det er sikkert noen gode råd, men jeg klarer liksom ikke legge bort tanken på at dette har jeg lest før. Mye selvfølgeligheter satt sammen med personlige referanser fra forfatterens liv. Det jeg likte best ved denne boka var diktene som sto i innledningen til hvert kapittel. Jeg tror ikke det er noen dårlig bok i sjangeren, jeg tror i grunnen det bare er jeg som skal holde meg unna sjangeren. Så hvis du vil vite hvordan du skal rydde opp i tilværelsens tidstyver og legge opp hverdagen din for å få et bedre liv, så les boka.

Den neste boka jeg har lest er Et lite skritt for mennesket Fotografier (1985-2018) av Rune F. Hjemås er i en helt annen sjanger. Det er springende historier om fotografier som tar oss med tilbake til minner både i fjern og nær fortid. På et eller annet vis henger det sammen, og språket hans er godt. Det eneste er at det kan virke litt mye og kjapt med så lange setninger. Men en liten bok, som er verdt å sette av tid til å lese. Noe ved boka rører meg, det er noe med de korte historiene han forteller og måten det blir gjort. Det hadde heller ikke gjort noe om han hadde skrevet lengre tekster, men noen ganger holder det med kort og la leseren ønske for mer enn å skrive for mye og la leseren tenke at her burde det blitt strammet inn.

Hver gang du forlater meg

Det har kommet en god del bøker i det siste hvor forfatteren blander virkelighet og fiksjon, og hvor det har kommet diskusjoner i etterkant om dette er fiksjon eller biografisk. Jeg tror at de fleste forfattere henter inspirasjon fra egne erfaringer og hendelser og broderer ut historier fra dette. Linnea Myhre intet unntak. I hennes nye bok Hver gang du forlater meg er jeg-personen sammen med en musiker fra Bergen, akkurat som Linnea Myhre. Jeg-personen har også et noe anstrengt forhold til mat akkurat som forfatteren. Hvem vet når fiksjon starter og virkeligheten slutter? I grunnen ikke alltid like interessant, spør du meg. Denne boka er ganske lik de andre bøkene Linnea Myhre har skrevet i form, handling og språk. Kanskje ikke så uvanlig, det heller. Jeg synes den er helt grei lesing, men ikke spesielt mer. Det blir litt mye selvmedlidenhet, litt mye velling i egen kjærlighetssorg, og jeg vet at det er det boka handle om, men for meg blir det litt for stillestående og litt for mye av det samme. Men som sagt, helt grei lesing, men ikke en bok jeg kommer til å lese igjen, eller å anbefale videre.