Selfies

En høstferie for to-tre år siden oppdaget jeg Jussi Adler-Olsen. Jeg leste alle bøkene som hadde kommet ut om Avdeling Q til da i løpet av ferien. Han skriver spennende, og det er god krim. Jeg liker personene, plottet og slukte virkelig serien. I Danmark så jeg at han hadde kommet med en ny bok om Avdeling Q, og jeg klarte faktisk ikke vente. Så Selfies er lest på dansk. Nå er det virkelig ikke så stor forskjell på norsk og dansk, og siden dansker er så ivrige på å lære seg norsk, kan vel ikke vi nordmenn være så fine på det at vi ikke skal lese dansk heller. Selfies er en nok en spennende bok om Avdeling Q, som trues med nedleggelse. Hva skjer når saksbehandlere får nok av kravstore klienter? Oppbyggingen er litt den samme som tidligere uten at jeg synes det er en dårlig ting. Det skjer flere ting samtidig som man ikke vet henger sammen, men selvfølgelig henger alt sammen og nøstes opp til slutt. Liker å lese krim som avslapping.


(Bildet er av den norske utgaven.)

January Gone

Januar forsvant kjapt i år. Det var en veldig travel måned for meg, men for det meste på en god måte. Jeg rakk å lese 20 bøker, men jeg rakk ikke å blogge om alle. Litterært sett vil jeg si at januar ikke var den beste måneden. Det var ikke så mange av de bøkene jeg kommer til å huske så lenge. Den jeg koste meg mest med var Julia Skott sin Håll käften, jag räknar! Voldens historie av Éduoard Louis og Livet, til det "betre" av Anna Gavalda var også to av de bedre i januar. Men mange av bøkene jeg leste i januar, var lettvektere som var kjappe å lese og kjappe og glemme. De rørte ikke så mange følelser hos meg, og dermed blir de fort glemt også. Noen av novellene i Menn som ingen treng av Frode Grytten traff meg mer enn andre, men til sammen ble det for få av dem som virkelig traff til at jeg kommer til å huske boka så lenge. Jeg håper jeg klarer å finne noen bøker som virkelig treffer meg i februar. Jeg elsker å lese bøker som klarer å få fram de store følelsene i meg, og det er en stund siden akkurat nå. Jeg tror Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris og Arv og miljø av Vigdis Hjorth var de siste bøkene som virkelig rørte meg. Begge de to bøkene blir hos meg en god stund, og bare ved å nevne titlene klarer jeg å få fram følelsene de to bøkene etterlot seg hos meg. Sterke bøker begge to på hver sin måte. Men altså januar, en måned med mye lesing uten at kvantitet nødvendigvis betyr kvalitet.

Januar var også måneden jeg fikk med meg tre konserter. Først ut var Raga Rockers på Rockefeller. En av mine gamle ungdomsband, og det var ordentlig gøy å se dem live. Jeg trodde jeg hadde sett dem live tidligere, men fant ut at det hadde jeg nok ikke. Det som var synd var hvor kort konserten var, under en time. I tillegg unngikk de å spille Hun er fri. Moro å mimre, men altfor kort. Så var det heltene fra en litt senere ungdomstid, Green Day. De inntok Oslo Spektrum, og som alltid er det mye liv. Det var gøy å se mange unge fans blant publikum også, i motsetning til hos Raga Rockers hvor publikum utelukkende besto av min årsklasse og eldre. Green Day innfrir alltid live, og det synes jeg de gjorde denne gangen også. De spilte mange av de gode, gamle sangene som 2000 Light Years Away, She, Shattered og Burnout i tillegg til de som de vanligvis spiller på konserter, Holiday, Longview, King for a Day, Jesus of Suburbia, American Idiot og Good Riddance (Time of Your Life) som de alltid avslutter med. Det hjalp på stemningen å stå på andre rad foran scenen. Siste konserten i januar var Tegan and Sara. Jeg tror ikke jeg har sett dem før, men ble veldig usikker da de begynte å snakke om at de hadde vært support for Bryan Adams. Siden Tegan and Sara akkurat har spilt i Oslo og Bryan Adams skal spille i Oslo, er det vanskelig å finne ut når de var support. Hvis noen vet, så kommenter. Jeg mener å huske noe vagt om det, så kanskje jeg har sett Tegan and Sara uten å tenke over at det var dem. De spilte en veldig god konsert, og ramblingen deres mellom sangene var utrolig morsom. Tegan and Sara er ikke helt min sjanger, men de har mye easy-listening. Avsluttet konserten med 100X, Walking With A Ghost og Stop Desire. Blir ikke siste konserten med Tegan and Sara.

January went by real quick. It was such a busy month to me, mostly good busy. I managed to read 20 books, but I didn't have time to blog about them all. Literary January wasn't the best month, a lot of the books I read will be easy forgotten. I have to say I enjoyed the knitting book without knitting patterns written by Julia Skott the most, Shut up, I'm counting the title is when you translate it into English. History of Violence by Edouard Lois and Life, only better by Anna Gavalda were two of the better books I read during January. A lot of the books I read in January were an easy read, but not very touching in either way. Easy to read, easy to forget. I hope I'll manage to find some books that really touches me during February. I love books that strike an emotional cord in me somehow. Some of the short stories in Frode Grytten's short story collection managed to touch me a bit, but most of them didn't. From last year I think You Will Not Have My Hate by Antoine Leiris and a Norwegian book by Vigdis Hjorth touched me the most in different ways. Both are strong books with strong stories very well written. It wasn't a negative thing to be on row two in front of the stage either.

January was also the month I managed to go to three concerts. First concert was Raga Rockers, a Norwegian rock band from my youth. They disappointed a bit, since they held a very short concert, less than an hour. And they didn't play one of their biggest hits. Fun as long as it lasted, just a shame it lasted so short. The second concert was Green Day, another band from my youth. They are always great live, and this time was no exception. They played some of the good old songs like 2000 Light Years Away, She, Shattered and Burnout in addition to the regular songs they play. Holiday, King for a Day, Longview, American Idiot, Jesus of Suburbia and of course Good Riddance (Time of Your Life) as normal. Great concert! The last concert of the month was Tegan and Sara. I haven't been to a concert with them before, as I know of. They talked about how they were a support act for Bryan Adams, and I vaguely remember something about it. It's just hopeless to find anything about it online since Tegan and Sara just played in Oslo, and Bryan Adams is soon playing here. If somebody knows anything about this, please let me know. I might have seen them without even knowing. They played a really good show, and I loved the rambling between the songs. Hilarious! They ended the set with 100X, Walking With a Ghost and Stop Desire. Normally I don't listen too much to pop, but they really got some nice easy listening songs. Not my last concert with Tegan and Sara.

Håll käften, jag räknar

Hvem har ikke sagt det? Hold kjeft, jeg teller! Hvor mange ganger har du telt antall masker du skal legge opp på samme prosjekt? Jeg tror jeg har klart å få ulikt antall masker på samme prosjekt tre-fire ganger, og jeg lider nok av akkurat det samme som Julia Skott. En eller annen egenskap som forsvinner når det kommer til å telle og garn sammen. Antall masker ved opplegg til nytt prosjekt, eller å telle en rett og tre vrange f.eks. Julia Skott har skrevet en bok om strikking uten strikkeoppskrifter. Den er til alle strikkere, uavhengig om du kjøper garn kun til et prosjekt av gangen eller om du har din egen garnbutikk. Jeg garanterer at du kommer til å nikke gjenkjennende, smile litt oppgitt fordi du tenker akkurat sånn, småhumre over deg selv og andre. Dette er virkelig en bok alle som strikker bare må lese. Jeg er så heldig at jeg har møtt sprudlende, fargeglade, kloke, morsomme og varme Julia Skott, og å lese boken hennes var som å ha henne på øret og fortelle meg morsomme ting om strikking. Aldri har det stemt bedre med at en bok er godt selskap, for mens jeg leste Håll käften, jag räknar hadde jeg selskap av Julia Skott hele tiden. Hun har fått med seg så mange ting som vi strikkere gjør og ikke gjør. Strikkepinner, garngrafitti eller yarnbombing, historien til strikking, utallige prosjekter, garnlageret og mange flere ting, og alt blir tatt opp på en veldig gjenkjennelig og humoristisk, men samtidig sann måte.

Endelig skal vi le

Endelig skal vi le er debutromanen til Birgit Alm. Den handler om Elinor som er alenemor, student etter et tiltak fra NAV og hun flytter til Nordstrand, en bydel i Oslo hvor innbyggerne har forholdsvis høy inntekt. Det har ikke Elinor. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til boka. Jeg tok meg selv i å tenkte at dette er en sånn bok hvor det er så himla synd på hovedpersonen, litt sånn se-så-synd-det-er-på-meg-bok. Og jo, det er jo i grunnen det, men Birgit Alm skriver både litt humoristisk, ironisk og så godt at det dro meg rett inn i historien. I tillegg klarer hun å få meg til å kjenne meg igjen i hovedpersonen. Riktignok har jeg aldri opplevd hennes situasjon, men jeg har kjent på følelsen av å ikke strekke til, at alle andre har så mye mer enn meg å tilby ungene. Temaet er aktuelt, og jeg tror det er viktig å få en godt skrevet roman om fattige i Norge. Det er en type fattigdom vi vet eksisterer, men den er forholdsvis skjult allikevel. Det har jo med at fattigdom er forbundet med skam, og det er ingen som har lyst til å stikke nesa ut. En god debutroman, og jeg anbefaler deg å lese denne.

Ut av mørket

Ut av mørket av Sophie Kasiki handler om Sophie som jobber i Paris som sosialarbeider. Hun konverterer til islam. Tre av guttene hun kjenner fra jobben som sosialarbeider drar til Syria for å verve seg til IS. Av en eller annen årsak klarer de å overtale Sophie til å ta med seg sønnen Hugo på fire år for å besøke dem. Det blir selvfølgelig ikke som Sophie har tenkt, og det ender med at hun og sønnen blir holdt mer eller mindre som fanger av disse tre guttene. Akkurat dette er ikke noe nytt. Dette har jeg lest før, og det har blitt skrevet om før. Kanskje ikke akkurat om IS, men om kvinner som holdes fange av mannen på ferie tilbake til hjemlandet? Det hadde ikke gjort meg noe, om historien hadde fenget meg, om den var skrevet på en sånn måte at jeg hadde fått ekte sympati med hovedpersonen. Det gjør jeg dessverre ikke. På slutten av boka kommer det en del inn som er skrevet fra mannen til Sophies synspunkt, Julien. Da føler jeg mer sympati, og jeg merker at jeg blir mer dratt inn i fortellingen. Boka er ikke dårlig, og jeg tror egentlig at temaet er nyttig. At det er viktig å vise nyansene til de som velger å dra for å kjempe en hellig krig, i alle fall nyansene før de bestemmer seg for å dra. Det er nok ikke alltid like lett å oppdage tegn i forkant. Men jeg skulle ønske at den var beskrevet og skrevet på en slik måte at jeg fikk mer innblikk i følelsene til hovedpersonen, at jeg følte litt det hovedpersonen følte. Dette føltes mer som en oppramsing for å lære leseren noe, og det fungerer sjelden.

In the Night of Daesh by Sophie Kasiki is the story about Sophie who works in Paris as a social worker. She converts to Islam. Three of the boys she knows from her work as a social worker disappear to Syria. Of some reason they manage to convince Sophie to come and visit them in Syria and to bring her four year old son Hugo with her. Of course the visit doesn't play out like Sophie had imagined, and she ends up beeing held captured with her son. This is not a new story. It might be new with being captured by ISIS, but I've read the story before about women being captured by their husband in an islamic friendly country. I don't mind reading the same story again as long as the storytelling is good. Unfortunately I don't find this one particularly good. I don't really feel with the main character or feel the feelings the main character feels. At the end of the book there's a part written with the Sophie's husband, Julien's point of view. I feel instantly more dragged into his part of the story, and I feel more sympathy for him. The book isn't bad, and I think the theme of the book is important. To show the nuances of people who choose to fight the holy war, at least the nuances before they decide to go. It's not alway easy to discover signs in front. But I wish the book was written and told in a way that makes the reader a better insight in the emotions of the main character, that I felt what the main character felt a bit more. It feels a bit like a story told to learn the reader something, and in my opinion a clear teaching goal is almost never a success.

Et lite skritt for mennesket Fotografier (1985-2018) og Ekte hverdag

La meg begynne med Ekte hverdag 12 steg til et litt bedre liv av Sølvi Foss. Det er en sånn selvhjelp bok, og det er ikke helt min greie. Det ble enda mer klart etter å ha lest denne boka. Jeg tror ikke at boks i sjangeren selvhjelpsbøker er så ille, det er bare det at den ikke treffer meg. Boka handler om hva du kan gjøre for å få bedre tid, for å takle tidsklemma, for å klare alt, og joda, det er sikkert noen gode råd, men jeg klarer liksom ikke legge bort tanken på at dette har jeg lest før. Mye selvfølgeligheter satt sammen med personlige referanser fra forfatterens liv. Det jeg likte best ved denne boka var diktene som sto i innledningen til hvert kapittel. Jeg tror ikke det er noen dårlig bok i sjangeren, jeg tror i grunnen det bare er jeg som skal holde meg unna sjangeren. Så hvis du vil vite hvordan du skal rydde opp i tilværelsens tidstyver og legge opp hverdagen din for å få et bedre liv, så les boka.

Den neste boka jeg har lest er Et lite skritt for mennesket Fotografier (1985-2018) av Rune F. Hjemås er i en helt annen sjanger. Det er springende historier om fotografier som tar oss med tilbake til minner både i fjern og nær fortid. På et eller annet vis henger det sammen, og språket hans er godt. Det eneste er at det kan virke litt mye og kjapt med så lange setninger. Men en liten bok, som er verdt å sette av tid til å lese. Noe ved boka rører meg, det er noe med de korte historiene han forteller og måten det blir gjort. Det hadde heller ikke gjort noe om han hadde skrevet lengre tekster, men noen ganger holder det med kort og la leseren ønske for mer enn å skrive for mye og la leseren tenke at her burde det blitt strammet inn.

Hver gang du forlater meg

Det har kommet en god del bøker i det siste hvor forfatteren blander virkelighet og fiksjon, og hvor det har kommet diskusjoner i etterkant om dette er fiksjon eller biografisk. Jeg tror at de fleste forfattere henter inspirasjon fra egne erfaringer og hendelser og broderer ut historier fra dette. Linnea Myhre intet unntak. I hennes nye bok Hver gang du forlater meg er jeg-personen sammen med en musiker fra Bergen, akkurat som Linnea Myhre. Jeg-personen har også et noe anstrengt forhold til mat akkurat som forfatteren. Hvem vet når fiksjon starter og virkeligheten slutter? I grunnen ikke alltid like interessant, spør du meg. Denne boka er ganske lik de andre bøkene Linnea Myhre har skrevet i form, handling og språk. Kanskje ikke så uvanlig, det heller. Jeg synes den er helt grei lesing, men ikke spesielt mer. Det blir litt mye selvmedlidenhet, litt mye velling i egen kjærlighetssorg, og jeg vet at det er det boka handle om, men for meg blir det litt for stillestående og litt for mye av det samme. Men som sagt, helt grei lesing, men ikke en bok jeg kommer til å lese igjen, eller å anbefale videre.