Heia Heidi

Heia Heidi er en bok om å bli kreftsyk og hvordan komme seg gjennom sykdommen. Heidi Torkildson Ryste startet å skrive blogg da hun ble syk, og innlegget hennes om sommerkroppen 2015 ble delt overalt på sosiale medier. Boka er skrevet som en slags veiledning og oppmuntring til de som enten lever med kreftdiagnose eller pårørende. Jeg ser absolutt behovet for denne typen bok, og jeg forstår at mange sikkert har et ønske om å lese den. For meg derimot ble det aldri noen stor litterær opplevelse, og pga formen boka er skrevet i, klarte jeg heller aldri å komme inn i historien sammen med forfatteren. Det har nok noe med at boka ble veldig opplærende og nesten litt pekefingeraktig.
Men for all del, Heia Heidi og supert at du er frisk igjen. Det er absolutt ikke noe negativt å sette lys på verken ettervirkninger av kreftbehandling eller stomi.

Slik lever vi her

Slik lever vi her av Mari Ulset handler om Åshild. Åshild har det meste, hun er gift, to barn, et hus som kunne vært avbildet i interiørmagasiner, venninner som møtes til jentelunsjer og kos, men noe savner hun allikevel. Hun er liksom ikke helt fornøyd, hun jakter på den rette følelsen. Åshild klarer ikke sette ord på det, men noe mangler. Hun tenker ut fra bilder som kan postes på Facebook og Instagram, og hun søker etter det perfekte. Men finnes det perfekte livet? Temaet er absolutt aktuelt i disse SoMe-tider, men jeg synes ikke alltid Mari Ulset klarer å få det ut. Historien om Åshild er grei nok, men den overbeviser ikke gjennom hele boka. Kan hende det er fordi jeg føler at jeg ikke kommer helt under huden på Åshild, men det kan godt hende at det er meningen også. Siden Åshild vil framstå som perfekt på overflaten og bryr seg mye om fasaden, så kan det hende leseren blir holdt mye på overflaten selv om vi får et visst innblikk i tankene hennes. Jeg føler liksom ikke at det blir helt ekte eller at sympatien ender der, men det kan godt hende at det er meningen med tanke på temaet.

Ollis

Ollis er debutromanen til Ingunn Thon. Bokas hovedperson er Ollis, som er kallenavnet til Oda Lise Louise Inger Sonja Haalsen. Ollis har en god venninne, Gro, og de finner å ting sammen. Ollis bor sammen med moren sin, morens nye kjæreste Einar, som Ollis ikke liker noe særlig. I tillegg bor søte Ian på 5 måneder der. Ingunn Thon skape ren verden som får leseren tilbake i tid, og jeg får samme stemning som da jeg leste Tonje Glimmerdal, en slags universell verden og tid hvor det ikke er fokus på den moderne verden. Ollis og Gro går på oppdagelsesjakt og oppdager en gul postkasse. Sammen med den gule postkassen oppdager de også Borgny, som er en original dame som bor ut ei skogen. Det er en god bok med gode karakterer, et enkelt plott å følge og som er spennende samtidig som det rører uten å bli en pedagogisk leksjon. Absolutt en god barnebok, og jeg håper den treffer målgruppa like bra som den treffer meg.

Jente med dødningehode

Jeg leser ikke så ofte dikt. Jeg liker dikt, og det er mange dikt som berører meg i langt tid etter at jeg har lest dem. Jeg burde absolutt lese mer dikt. Jente med dødningehode av Mona Høvring er en samling dikt. Den er delt i fem deler. Diktene er som små fortellinger, og det er riktignok noen som rører noe ved meg. Men det er absolutt ikke alle, og jeg må innrømme at de ble fort glemt. Jeg får ikke helt taket på samlingen og det som skal formidles. Det kan godt hende at det er meg som ikke var helt på riktig sted.

Svikne dagar

Elena Ferrante slo gjennom med Mi briljante venninne, og jeg syntes den boka var så fin. Det passet så godt med oversettelsen til nynorsk, og jeg har fortsatt ikke lest de to siste i serien. Men jeg stresser ikke med det, og liker at jeg har dem til gode. Svikne dagar er den siste boka hennes, og den har en ny hovedperson. Olga blir forlatt av mannen, Mario, etter 12 års ekteskap. Olga sitter igjen i leiligheten de har delt sammen i alle disse årene. Hun skal ta vare på deres barn
, Gianni og Ilari, og hunden Otto, samtidig som hun skal komme seg gjennom bruddet og sviket til Mario. Boka er så godt skrevet at jeg føler raseriet til Olga, jeg føler desperasjonen, sårbarheten og sviket. Jeg vil vite like mye som Olga hvem Mario har stukket avgårde med. Det er en utrolig ærlig, åpen, sår og god bok om et brudd og svik. Elena Ferrante har nok en gang klart å fange meg, og jeg tror dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år.

Tre hundes nat

Jeg har kost meg med litt krim igjen. Liker krim som litt avkobling. Ikke Jo Nesbø, som alle leser for tiden. Jeg skal lese jeg også, men i mars prøver jeg så godt jeg kan å lese kun kvinnelige forfattere. Jo kan vente til april. Jeg har lest Tre hundes nat av Elsebeth Egholm. Boka er den første om Peter Boutrup i hovedrollen. Peter Boutrup er Dicte Svendsen sin adopterte sønn, og Dicte Svendsen er journalisten som er hovedperson i Egholm sine tidligere bøker. Jeg likte veldig godt bøkene om Dicte Svendsen, så på en dansketur tidligere i år kjøpte jeg Tre hundes nat og De dødes sjæles nat. Begge bøkene om Peter Boutrup. Denne første boka starter med at Peter Boutrup finner et lik som han gjenkjenner fra sin egen kriminelle fortid. Felix, som er eneste nabo og som Peter i grunnen ikke kjenner noe særlig, er også tilstede da Peter finner liket. De skjuler begge to noe fra fortiden. På et vis klarer de å nærme hverandre, og de finner ut at fortiden deres er flettet sammen. Det skjer flere mord på Grenå, og de ser ut til å ha en sammenheng med deres fortid. Jeg liker måten Egholm skriver på. Det er ikke bare saken som står i fokus, men også fortellingen til både Peter og Felix. Kommer absolutt til å lse De dødes sjæles nat snart også.

Baby Blue

Ukas andre konsert, årets femte konsert. Thomas Dybdahl på Sentrum Scene. Sentrum Scene er et bra konsertlokale. Thomas Dybdahl har melankolske, melodiøse sanger, og denne konserten var god. Et godt lydbilde, rene lyder og god stemning i lokalet. Thomas Dybdahl spilte en del sanger fra det nye albumet, inkludert min favoritt fra det The Great Plains, nemlig 3 Mile Harbor. Konsert som funket veldig godt. Slo meg også hvor stor forskjell det er på Sentrum Scene og Lørenskog kulturhus.

Reading plans

Jeg har helgens bokplan klar. Den nye til Elena Ferrante frister veldig. Liker at hun er oversatt til nynorsk. Det passer så godt til stemningen i bøkene. I hvert fall de tidligere hun har skrevet. Jeg satser på at det passer denne boka også. Gikk forbi Tørst av Jo Nesbø i dag, men måtte gå tilbake og kjøpe den. Har egentlig en plan om å holde meg til kvinnelige forfattere denne måneden, men det spørs om det holder. Jeg har ikke lest noe av Mari Ulset, men gleder meg til å lese Slik lever vi her. Heidi Torkildson Ryste tror jeg har en sterk historie å fortelle og med en lykkelig slutt. Gleder meg til diktsamlingene også. Jeg leser for lite dikt enda jeg er glad i dikt. I tilleg har jeg planer om å lese ferdig Tre Hundes Nat av Elsebeth Egholm. Blir en lesehelg, ja. Regner med at du også har planene for helga klar. God helg!

I have this weekend's book plan ready. I'm going to read the new book by Elena Ferrante. I like the Norwegian translation. I hope it justify the mood from the original. I went past the new book from Jo Nesbø today, but I had to turn back and get it. I had a plan to stick with female authors this month, but I'm not sure if I can wait that long before I read his book. The other books are books from authors I haven't read anything from before, so I look forward to read their books. I also want to finish a book by the Danish crime author Elsebeth Egholm. A book weekend coming up. I bet you have plans for this weekend as well. Have a nice one!

Movies

I know it's a book blog, but today I was challenged. The best movie from every year you've been alive. It's harder than I thought. Some years have several good movies and make it so hard to choose the best, other years have few good movies which also make it hard to choose the best one of different reasons of course. Try it yourself! I chose not to put up the movies that almost made it to the top, so one movie only each year.

1974 - The Towering Inferno
1975 - The Rocky Horror Picture Show
1976 - Rocky 
1977 - Smokey and the Bandit
1978 - The Deer Hunter
1979 - Kramer vs Kramer
1980 - Fame
1981 - For Your Eyes Only
1982 - Annie
1983 - The Outsiders
1984 - Purple Rain
1985 - Back To The Future
1986 - Stand By Me
1987 - Some Kind Of Wonderful
1988 - Young Guns
1989 - Dead Poet Society
1990 - Edward Scissorhand
1991 - My Own Private Idaho
1992 - A Few Good Men
1993 - What's Eating Gilbert Grape?
1994 - The Shawshank Redemption
1995 - Basketball Diaries
1996 - Romeo and Juliet
1997 - La vita e belle
1998 - American History X
1999 - The Matrix
2000 - Requiem For A Dream
2001 - Serendipity
2002 - Minority Report
2003 - Love Actually
2004 - Million Dollar Baby
2005 - Brokeback Mountain
2006 - The Departed
2007 - Into The Wild
2008 - Slumdog Millionaire
2009 - Inglourius Basterds
2010 - Inception
2011 - The Help
2012 - Life of Pi
2013 - Blue Is The Warmest Colour
2014 - The Fault In Our Stars
2015 - The Danish Girl
2016 - La La Land since the year says 2016, even though it came out here in 2017. I haven't watched any movies from 2017 yet. 

Pleasure

Noen konsertopplevelser er litt utenom det vanlige, og denne konserten med Sondre Lerche var absolutt en litt anderledes konsertopplevelse. Et lite lokale, et lite publikum, men en Sondre Lerche i godt humør. Lenge siden jeg har vært på intimkonsert, og har ikke vært på en med en såpass veletablert artist. Gjør det gjerne igjen, for å si det sånn. Jeg klarte ikke å huske setlist, men jeg vet at Two Way Monologue ble spilt. Det ble en litt lengre versjon, og jeg er veldig glad når artister gjør konsertversjoner av sangene sine og lar musikken leke seg. My Hands Are Shaking ble spilt i en nedstrippet versjon, som funket fjell. I'm Always Watching You ble en duett med support Miss Tati og endte opp i en dansesesjon. Absolutt en bra konsertopplevelse, og jeg har vanskeligheter med å rangere konsertene for i år. Det er så forskjellige opplevelser med arenaopplevelse med Green Day, klubbkonsert med Tegan and Sara og intimkonsert med Sondre Lerche. Tror jeg konkluderer med at det var store konsertopplevelser på hver sin måte. Og beklager, Raga Rockers, det holder bare ikke med en så kort konsert.

I Love Dick

I Love Dick written by Chris Kraus was published in 1998, but a new edition in Norwegian just came out. I read this bok now, and wasn't aware of it until the new Norwegian edition. I loved it! It's a kind of a letter novel, where the main character Chris and her husband Sylvère write a number of letters to Dick. They never plan to mail the letters, and they start writing them after they sleep over at his house after a dinner there. Before Chris and Sylvère wakes up, Dick has left the house. Chris and Sylvère find this very peculiar, and Chris can't stop making up fantasies about Dick and starts writing letters to him. The novel is part fiction, part reality, a genre a number of books has embraced lately and in Norway the genre has been discussed. I like the genre, and I like the way fiction and reality mixes and make the reader doubt reality or believe in fiction. I can of course understand the critics of it as well, since reality happens and family and friends of writers didn't really ask to make their life public. But as a reader, I appreciate the genre and I love when genre moves out of the expected like this genre tend to do. I highly recommend you to read I Love Dick. Not only because of the mix of reality and fiction, but because it's well-written and I love how Chris Kraus breaks the illusion on how women should behave.

I Love Dick skrevet av Chris Kraus ble publisert først i 1998, men en ny utgave ble utgitt nå i 2017. Jeg leste boka nå, og har ikke vært klar over den heller før den kom ut i ny utgave. Jeg elsket den! Den er en slags brevroman hvor hovedpersonen Chris, og hennes mann, Sylvère, skriver en rekke med brev til Dick. De har ingen planer om å sende brevene. De starter med å skrive brevene etter at de sov over hos Dick etter at de spiste middag hos ham. Dagen etter har Dick forsvunnet ut før Chris og Sylvère våkner. Chris og Sylvère synes det er merkelig, og Chris klarer ikke å stoppe med å fantaser om Dick og starter med å skrive brev til ham. Boka er delvis fiksjon, delvis realitet, en sjanger som mange bøker i det siste her prøvd ut. I Norge har diskusjonene rundt denne nye sjangeren blitt diskutert ganske kraftig. Jeg liker sjangeren, og jeg liker måten fiksjon og realitet visker ut grenser og bryter grenser. Jeg skjønner så klart kritikken også. Familie og venner av forfattere har ikke spurt om å få livet sitt publisert mellom to permer. Men som en leser, setter jeg pris på sjangeren og elsker hvordan forfatter får leseren til å stille spørsmål ved hva som er realitet og fiksjon. Jeg anbefaler I Love Dick. Ikke bare fordi den blander realitet og fiksjon, men også fordi den er godt skrevet og jeg elsker hvordan Chris Kraus bryter ned forventningene til hvordan kvinner skal oppføre seg.

Du og jeg

Dette er første bok av tre om livet til 12-13-åringer. Denne boka er om Andreas. Han er forelsket, men vet ikke helt hva han skal gjøre for å få oppmerksomheten til Alicia. På skolen er det om å gjøre ikke stikke seg for mye ut, holde seg innafor og gjøre som alle andre på en slik måte at man er seg selv. Ikke lett det der! Hjemme finner han ut av en hemmelighet som han ikke helt hva han skal gjøre med. En godt skrevet bok, som jeg tror treffer aldergruppa veldig godt. Gode karakterer og god handling! Anbefales!

Og jeg måtte ha en opptelling av årets leste bøker, hittil i år har jeg kommet meg gjennom 48 bøker. Noen er ungdomsbøker, men teller ikke med barnebøker. Jeg er godt fornøyd så langt, og jeg tror nok jeg kommer til å klare 104 bøker i år.

Et håp ved verdens ende

Helena og søster Luzyna er i en flykntingsleir i Teheran. Det er 2. verdenskrig, og de har flyktet fra Polen. Luzyna får muligheten til å komme seg ut av flyktningsleiren og reise til New Zealand. Hun kommer for sent til bilen, og Helena ender opp med ta turen til New Zealand. Boka følger Helenas reise og starten på et nytt liv i New Zealand. Alt er ikke enkelt. Jeg synes boka skildrer Helenas reise godt, og jeg får sympati for henne. Det er noe lavmælt med historien, uten at det ødelegger. I grunnen en bok jeg liker, selv om den ikke kommer på toppen av bøker. Tror det har noe med språket å gjøre og at jeg ikke kommer helt innpå karakterene.  Det kan også ha med at boka snur til å bli en kjærlighetsroman sånn midt i, også. Men aboslutt en bok jeg anbefaler å lese. Sarah Lark har ikke skrevet en dårlig bok.

Picture Me Gone

Mila and her father Gil have planned to go to New York to visit her father's friend, Matthew. But before they go, Matthew disappear, leaving his wife, kid and his dog behind. Mila and Gil decide to to anyway. It's not a quest with big mysteries, crimes or a lot of action. But it's a book where Mila's thoughts and feelings tells the story. Or sometimes her thoughts may seem a bit too adult, so it might be her thoughts and the adults around her as well. It's a book about Mila and her relation to her father, to her friends back home and the tone is light and sometimes a bit humorous as well. I liked the book, and I think I have to read more books by Meg Rosoff.

Mila og faren Gil har planlagt en tur til New York for å besøk farens venn, Matthew. Men før de drar, forsvinner Matthew, han forlater kone, barn og hund. Mila og Gil bestemmer seg for å dra uansett. Dette er ikke en bok hvor det er store mysterier, kriminelle handlinger eller masse action. Det er en bok hvor Milas tanker og følelser forteller historien og driver den fram. Eller noen ganger virker faktisk refleksjonene hennes litt vel voksent, så kanskje det også er refleksjonene til de voksne rundt henne? Det er en bok om forholdet mellom Mila og faren, og forholde mellom vennene hennes hjemme i London. Tonen i boka er lett og noen ganger litt humoristisk også. Jeg liker boka, og jeg har tenkt å lese mer av Meg Rosoff.

Being A Girl

How to be a teenage girl? Is there a receipt you can read and then magically all problems concerning being a teenage girl disappears? No, not really, but this book Being A Girl gives you facts about being one, and sometimes in a funny way as well.  Here is all the facts you're not brave enough to ask anybody, how big is normal boobs, do girls have hairs everywhere, what do I do when I get my period and how about sex? The book also addresses issues like feeling like a girl but being born a boy, falling in love with a girl if you're a girl yourself. There are funny illustrations and a light tone in the book, so it never feels like someone is talking down to the reader at all. And even if I'm not in the age group for the book, I hope the right age group doesn't feel talked down to either. The moral in the book, if there is one, must be; being a girl is never about the right or wrong way, but to figure out who you are and being yourself. Being A Girl by Hayley Long should be read by teenage girls.

Hvordan være en tenåringsjente? Er det en eller annen magisk oppskrift du kan lese og på et eller annet magisk vis forsvinner alle tenåringsproblemene? Nei, ikke egentlig, men boka Å være jente gir deg noen fakta om å være tenåringsjente, og ganske så humoristisk inni mellom også. Her er alle fakta du ikke var modig nok til å spørre noen om, hvor store pupper er det vanlig å ha, har jenter hår overalt, hva skal jeg gjøre når jeg får mensen og hva med sex? Boka tar også opp temaer som å føle seg som jente selv om du er født gutt, og å forelske seg i jenter om du er jente selv. Det er en lett tone og gode illustrasjoner gjennom boka, og det føles aldri som om noen snakker belærende. Og selv om jeg ikke er i målgruppa for boka, så håper jeg at den aktuelle aldersgruppa oppfatter det på samme måte. Moralen i boka, om det er noen, må være; at det ikke er noen gal og riktig måte å være jente på, finn ut av hvem du er og vær deg selv. Å være jente av Hayley Long bør leses av tenåringsjenter.

The Heart Goes Last

The Heart Goes Last is an absurd and weird kind of dystopian novel. Stan and Charmaine are living in their car. Once they used to have good jobs, a house and food on the table. Now they have to sleep in the car, eat junk food and always be alert. Positron seems like a good solution. In Positron everyone serve one month in prison and one month they live in a house and work as staff. Seems like a good idea in the start, but as in every dystopian, it's not. Stan and Charmaine search for something beside their company in marriage, but end up in an absurd game to sneak out information from Positron. The book is weird, absurd and I loved it!

Hjertet gir seg ikke er en absurd og rar dystopisk bok. Stan og Charmaine bor i bilen sin. De hadde en gang jobber, hus og mat på bordet. Nå må de sove i bilen, spise junk food og alltid være beredt på å reise videre. Positron ser ut som en god løsning på problemene deres. I Positron er alle innsatte i fengselet en måned og en måned lever de i et hus og har arbeid. Det som virker som en god løsning i starten, som i alle dystopier, er selvfølgelig ikke det. Stan og Charmaine søker etter noe annet enn hverandres selskap i ekteskapet, men ender opp i et absurd spill om å snike ut informasjon fra Poisitron. Boka er rar, absurd og jeg likte den veldig godt.

Lyset i snøen

Lyset i snøen av Heidi Hjorteland er en samling noveller. Novellene har til felles at de handler om mangelen på kjærlighet eller søken etter kjærlighet og oppmerksomhet. Alle søker etter anerkjennelse, noen som ser dem for det de er og noen de opplever den spesielle kjemien sammen med. Måten de søker etter kjærligheten på, er forskjellig i novellene. Heidi Hjorteland beskriver savnet og ensomheten på en sår måte, og det er både kvinnelige og mannlige hovedpersoner. Smatidig så synes jeg at noen av novellene ligner veldig på hverandre, mens et par står litt for seg selv på en god måte. Novella Dagen med stor D skiller seg ut, og denne sitter igjen på en anne måte enn de andre. Både fordi handlingen er anderledes enn de andre og fordi overraskelsemomentet på slutten ikke var ventet. Boka er på nynorsk, og jeg synes at noen bøker blir ekstra såre og fine på nynorsk. Dette er en av dem. Jeg likte godt denne novellesamlingen, så les den.

A Spool Of Blue Thread

I have never read any book by Anne Tyler, so I didn't know what to expect. I've found out after I read the book that she has written a lot of books. I might read some more of her books. A Spool Of Blue Thread is quite a novel. It's a family story which starts with how Abby Whitshank fell in love with Red back in 1959. We follow their two daughters, Amanda and Jeannie and their two sons, Stem and Denny. Like all families they have their problems, conflicts and their happy moments. They all have their own story to tell, and Anne Tyler gives life to all of them. It's a nice book, and I enjoyed to read it. I like the way she writes and the way she makes her characters. Her characters are interesting, and in this book they have to be since the book just follows the characters through life. It's a calm book, yet it is driven forward by the characters. I enjoyed it!

Og til slutt kom Paulette

Og til slutt kom Paulette er en sjarmerende bok hvor handlingen er lagt til en liten, fransk landsby. Boka formidler stemningen i landsbyen på en god måte, og jeg klarer ikke annet enn å bli sjarmert. Det handler om enkemannen Ferdinand som bor alene på en gård, og familien hans har flytte til byen. Han er i grunnen litt ensom, men det kommer til å endre seg. Under et fryktelig uvær blir taket til naboen ødelagt, og Ferdinand ber henne om å flytte inn til han. Sånn midlertidig, selvfølgelig. Etter hvert kommer flere mennesker inn på gården, og stemningen stiger. Enkemannen Guy flytter inn, et par eldre søstre Lumiére som har en historie i lampebransjen og et par studenter. Enkemannen Ferdinand får ikke så mye tid til å kjenne på ensomheten lengre. Det er en ganske lettlest bok som gjør at jeg sitter igjen med en godfølelse. Absolutt en bok jeg kan anbefale om du har en litt dårlig dag. Hjelper på humøret!

And Then Came Paulette is a charming book where the story is put to a small, French village. The book describes the mood from the village in such a good way, and I'm totally charmed by it. It's about the widower Ferdinand who lives all by himself at a farm, and his family has moved to town. He is a bit lonely, really, but that is about to change. During a storm the roof of the neighbour's house is ruined, and Ferdinand asks her to move into his farm. Just temporarily of course. After that more people move into the farm, and the mood gets better. The widower Guy moves in, and the older sisters Lumiére who have a history in the lamp industry and a coulpe of students. The widower Ferdiandn doesn't have time to get to know the feeling of loneliness. It's quite an easy book to read, and it left me with this good feeling. It's absolutely a book I can recommend if you're having a bad day! It will help you to get into a better mood.

Slippfest - Papirfly

Når man slipper en bok, må man ha en ordentlig slippfest også. I går var det slippfest for boka Papirfly på Litteraturhuset. Og for en fornøyelig slippfest! Tor Tvette spilte på trekkspill, og vanligvis høres ikke det så kult ut, men tro meg; det var veldig kult! Sverre Henmo, Hilde Hagerup og Ingvild Herzog holdt appeller, eller taler som omhandlet både Liv Gulbrandsen, men også om flyktninger. For når er det tid for å tenke på flyktningene? Alltid! Liv Gulbrandsen leste utdrag fra boka si, Papirfly og denne delen av programmet endte med allsagn av Riv ned gjerdene. Etter pausen holdt Liv Gulbrandsen sin tolkning av Fifty Shades of Grey på 50 minutter. Det var utrolig morsomt, og jeg er veldig glad for at hun gjorde det. Kvelden endte med dansing. En slippfest verdig Papirfly og Liv Gulbrandsen. Og hvis jeg ikke har sagt det tydelig nok før, kjøp og les boka!

Kunsten å være normal

Det kan godt hende det er meg, men jeg har ikke lest en eneste bok om å være født i feil kropp. Altså skjønnlitteratur, hvor hovedpersonen er født i feil kropp. Jeg har i grunnen ikke lest en bok hvor en av bipersonene er født i feil kropp heller. Da jeg kom over Kunsten å være normal av Lisa Williamson i går, måtte jeg bare kjøpe den. Helst ville jeg lest den på engelsk, men det hadde de ikke og jeg kunne ikke vente.

Hovdepersonen David Piper er anderledes. Han blir kalt freakshow av Harry, en av de tøffe gutta på skolen. Han blir ikke inkludert. Han er en outsider. Men han har to gode venner, Essie og Felix. De har blitt kjærester, så i grunnen er David litt utenfor der også. Essie og Felix vet om Davids hemmelighet, at han vil være jente og føler seg som jente. Det er fint å lese om at David har delt hemmeligheten sin med noen. En dag starter det en ny gutt på skolen, Leo Denton. Han er fra Coverdale, den litt skumle delen av byen hvor det er farlig å bevege seg ute. Det henger en mystikk rundt Leo, noe hemmelig. David og Leo blir på en litt rar måte venner etter at Leo slår til Harry for å støtte David. Og dermed ryker Leo sine planer om å være usynlig.

Lisa Williamson har skrevet en herlig bok om å være anderledes, om å finne seg selv, tørre å stå opp for den du er og om vennskap. Verden trenger flere bøker med dette tema. Tidligere denne uka leste jeg om en kvinne født mann, som ikke fikk lov til å ta spa på Vestkanten Spa. Det er helt klart at mer informasjon er en nødvendighet. Denne boka tar opp temaet på en seriøs måte uten å bli belærende, og jeg håper det kommer flere bøker for barn, ungdom og voksne med samme tema. Anbefales!

It might be just me, but I can't remember ever reading any books about being born in the body. I mean fiction, where the main character is born in the wrong body. I haven't really read any book where any of the persons in a book has been born in the wrong body either. When I saw The Art Of Being Normal by Lisa Williamson yesterday, I just had to buy it. I would rather have read it in English, but the store didn't have it in English and I couldn't wait.

The main character is David Piper, and he's different. Harry, one of the tough boys at school, calls him freakshow. David's not included. He's an outsider. But he has two good friends, Essie and Felix. They have all of a sudden become a pair, so in a way David is a bit on the outside there as well. Essie and Felix know about David's secret. I think it's really good to read that David shared his secret with his friends. One day a new boy starts school, Leo Denton. He is from Coverdale, the scary part of town where it's dangerous to walk outside alone after dark. There's something mysteriously with Leo, something secret. David and Leo becomes friend in a bit of an odd way after Leo hits Harry for bullying David. And out goes all the plans Leo had to stay invisible.

Lisa Williamson has written a lovely book about being different, about finding your true self, about standing up for who you are and about friendship. The world needs more books about transgender. Earlier this week I read about a woman born male, who weren't allowed access to Vestkanten Spa. It's real obvious more information about transgender is needed. This book touches the theme in a serious way without pointing any fingers, and I really hope more books will be written about transgenders for kids, for young adults and for adults. I highly recommend this book. Read it!

Papirfly

June sin far er død. I begravelsen finner June ut at faren også har sider hun ikke kjente til, som at han flyktet fra en farao i et tidligere liv. Etter begravelsen ender June opp med å gjøre en del litt rare ting, som å sende hester inn på Tveitasenteret og selge hamstere til naboen. Boka er bygget opp som flere brev June sender ut i etterkant av begravelsen. Hun prøver å forklare hvordan alt det rare hun gjør, har en helt naturlig forklaring. Eller en naturlig forklaring i følge June. Ikke alt det absurde som er helt naturlig, men jeg forstår forklaringene og hvordan June endte opp med å gjøre som hun gjør. Det er kanskje helt sprøtt, men jeg trekker på smilebåndet og nikker. Liv Gulbrandsen bruker masse humor og varme for å beskrive en sorgreaksjon hos en 15-år gammel jente. Og jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boka her.

Hviskeren

Dette er en krimbok som ikke er helt en krimbok. Eller det er jo krim per definisjon, men samtidig vil jeg si at den bryter sjangeren også. Karin Fossum skildrer livet til Ragna Riegel. Ragna er en grå mus, jobber på Europris, og har ingen nære slektninger i nærheten, sønnen bor i Berlin og hun har ingen nære venner. Ragna kan kun hviske etter en operasjon hvor stemmebåndene hadde blitt skadet. Ragna er fornøyd med livet som det er, hun har jobb og hun kan sitte på sin faste plass på bussen. Hva gjør hun da i avhør med Sejer? Litt etter litt avdekkes lag for lag, og leseren aner konturene av en forteller som kanskje ikke er helt sannferdig. Nok en godt skrevet bok av Karin Fossum. 

60 kvinner du skulle ha møtt

Trenger vi feminisme? spurte Sofia S'Rour på Youngstorget i dag. "No shit!" Det var mange sterke appeller i dag. Sofia S'Rour snakket om minoritetskvinners likeverd, Sofie Frost leste opp et sterkt dikt om numrene bak voldtektsstatistikken og Ulrikke Falch holdt en appell hvor hun angrep pornoindustrien, etterlyste seksualundervisning. Jeg er glad for at oppmøtet var stort, at feminisme sprer seg og at kvinner viser at sammen er bra og at det fortsatt er kamper å kjempe.

Jeg har lest 60 kvinner du skulle ha møtt, og det er en tegneserie med fakta om 60 sterke kvinner gjennom historien. Boka er lettlest og har gode bilder. Boka viser også hvor viktig det er å få fram kvinners historie og ikke bare menns historie. Noen fakta er virkelig ikke morsomme å lese, som at nazister er nevnt flere ganger i skolebøker enn kvinner. Det er godt gjort å få historien til 60 kvinner inn i en bok som er lettlest og ikke spesielt tykk, men de har klart det. Anbefales virkelig.

Four

Ja, jeg har ikke klart å lese den før nå. Det er nok en grunn til, og det er vel at jeg følte at trilogien var avsluttet og jeg trengte i grunnen ikke en bok fra Four sitt synspunkt. Og ja, den følelsen var vel i grunnen riktig. Det var ikke spesielt mye nytt i denne boka, og jeg følte ikke at den var spesielt nødvendig for trilogien. Divergent, Allegiant og Insurgent står helt fint alene uten Four. Det er helt sikkert et godt tilskudd for de som virkelig er hekta på Divergent-serien, og treffer nok tiltenkte aldersgruppe mye bedre enn meg. Jeg synes Four var helt greit skrevet, den holder seg til tonen og språket fra de andre bøkene i serien. Den var bare mindre interessant å lese, og jeg følte ikke det var et must heller. Men grei nok!

Yes, I haven't manage to take the time to read this before now. It's probably a reason, since I felt the trilogy was finished and I didn't really need a book from Four's point of view. And yes, that feeling turned out to be correct. Nothing that special about this book, and I felt it wasn't really necessary for the trilogy either. Divergent, Allegiant and Insurgent stand alone without Four. It's probably a nice extra book for the readers with the right age, but to me it didn't do it. Four was ok written, and keep to the same tone as the other books. It's just less interesting to read, and I didn't feel it as a book you really have to read to understand the whole story either. But ok enough!

Du dør ikke

Du dør ikke er en bok om angst, vennskap og livet. Hovedpersonen Eva har leilighet, jobb og venner, men plutselig får hun angstanfalll. Hun går til legen, googler symptomer på sykdommer og svarer ikke på telefon fra venner. Det kjennes ekte ut, samtidig som jeg til en viss grad kan kjenne meg igjen. Hvem er det ikke som har hatt litt angst for framtiden og for hva som kan skje? Jeg synes Linn Strømsborg klarer å formidle Evas angst og panikkanfall på en slik måte at mange kan relatere seg til det. Det er mørkt, men samtidig ikke så mørkt at det ikke er gjenkjennbart for de fleste leserne. Eva begynner å løpe, for å kjenne hjertet banke, for å distrahere seg, for å tenke på noe annet og mens hun løper hører hun på Kent. Også dette er godt beskrevet. Jeg løper selv, og jeg kjenner igjen mange av tankene Strømsborg skriver om. Boka er en veldig god bok om angst. Den er mørk, men absolutt ikke for mørk. Det er håp. Det er humor. Mennesker trenger mennesker! Eva har gode venner, og det er noe med å tørre og være sårbar, tørre å strekke seg ut og si at man trenger støtte. Jeg likte veldig godt tonen i boka og språket til Strømsborg. Måtte inn og lese om henne og oppdaget at hun har gitt ut et par bøker tidligere, så nå må jeg finne dem. Anbefaler absolutt denne boka her. Selv om temaet er mørkt, så er boka allikevel skrevet på en slik måte  at man ikke sitter igjen med et mørke etter å ha lest boka.

De håpefulle

De håpefulle er en tykk bok som strekker seg fra 1960-tallet og fram til nå. Den har et ganske stort persongalleri, så det tar litt tid før jeg kommer ordentlig innpå alle karakterene. Det er heller ikke alle karakterene jeg føler at jeg kommer like tett innpå heller. Boka følger familien Lindberg, og det er foreldrene Arne Lindberg og kona hans Elise Lindberg jeg føler at jeg ikke kommer så tett innpå. Eller kanskje det er historien deres som ikke treffer meg like godt som historien til barna deres, som gjør det? Jeg vet ikke, men det er det jeg synes er det svakeste ved boka. Fortellingen til barna, Thea, Christoffer og Joachim er bedre, og de treffer meg bedre. Jeg mimrer med dem gjennom tidsaldrene jeg kjenner meg igjen i. I Green Day sine tidlige dager, om interrail og drømmen om å leve, være den som har funnet ut meningen med livet og leve ekte, surfing og frihetsfølelse, mobiltelefoner som veier altfor mye, om London sin sjarm og Covent Garden, joda, det er lettere å bli dratt inn i historien deres. Historien hopper fram og tilbake i tid, og mellom karakterene. Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er at hoppingen for det meste er smidig og god, men samtidig gjør det at det tar tid før leseren får kommet tilbake til en karakters historie igjen og fullført den. Jeg likte boka, selv om den har sine svakheter. Hyggelig lesing, og jeg skal ikke se bort fra at jeg kommer til å lese den siste boka til Nicoali Houm.

Simon vs The Homo Sapien Agenda

En bok om unge Simon som er homofil, og han virker i grunnen ganske så trygg på det selv. Men han er ikke åpen og har ikke fortalt det til noen, så litt usikkerhet opp i det hele med tanke på omgivelsene. Simon selv virker veldig sikker på at det er homofil han er, selv om han grubler en del på venner og familiens reaksjoner. Noe jeg antar er veldig normalt for alle som oppdager at de er skeive. Boka tar også opp spørsmålet om nødvendigheten av å komme ut. Det burde egentlig ikke være nødvendig? Boka tar opp hvordan vi uten å tenke over det antar ting om folk, eks. at alle er heterofile, at en som skriver grammatisk korrekt er hvit, et eksempel fra boka. Det får meg til å tenke på andre ting i livet vi automatisk antar som sannheter uten å vite det.

Boka beskriver forelskelsen mellom Simon og Blue på en god måte. Med en god måte mener jeg at boka ikke går i fella ved å gjøre det til en stor greie at det er to gutter. Noe som jeg synes det er flere bøker og serier som klarer å i det siste. Boka klarer også å gi karakterene litt dybde, selv "skurken" i fortellingen, Martin, blir beskrevet som sårbar og menneskelig.

Jeg liker at det kommer flere bøker med homofile og lesbiske hovedkarakterer, og hvor det heller ikke er for mye dramatikk rundt det å være skeiv. Det er jo ikke så ekstremt mye dramatikk i virkeligheten heller, men mer et indre følelseskaos eller tankerekke på hva omgivelsene sier. Det er bra at bøker og serier holder seg til virkeligheten, til å gjrøe det å være skeiv til noe normalt. Ved å skrive bøker med skeive hovedkarakterer tar det vekk noe av det skumle, farlige og ukjente, og jeg liker at det blir så normalt. Vi trenger det fortsatt. Jeg skulle ønske vi ikke trengte det, men fortsatt nødvendig. Anbefaler boka.

A book about young Simon who is gay, and he's pretty confident on himself. But he's not openly gay and hasn't told anybody, so he has a  bit of insecurity as most teenages. Mostly regarding his surroundings and how they will react to him being gay. Simon seems pretty secure about his sexuality and being gay, and it's mostly how others will react to him he is worried about. Something I guess is pretty normal for a gay person. The book also raises the question about the necessarity about coming out. Shouldn't it be unnecessary to come out? The book also confronts our assumptions we always have and maybe don't think about, we always assume every one is heterosexual, we assume the person behind a grammatically perfect written text is white, an example from the book. Makes me think about other assumptions we have.

The book describes the growing love between Simon and Blue in a very good and realistic way. The book doesn't fall into the drama trap and making it a big deal being two boys. I feel more books and TV-shows manage to do this nowadays. The book also manages to give the characters depth, even the "bad guy", Martin, is portraited with vulnerable sides as well.

I love the increasing number of books with gay and lesbian main characters, and the lack of huge drama surrounding the fact of being gay. In real life there isn't too much drama either, it's more an inner conflict or an emotional chaos or mess of thoughts concerning the surrounding's reactions. It's a good thing books and series keep it real and grounded. By writing books and making shows about gay main characters, the homophobia and fear around the topic will disappear. The more we see gay characters, the more normal it will appear. And it is normal. It's sad it's not yet. I recommend the book. Read it, and let your kids read it.

So far, so good

En liten oppsummering av februar. Jeg har lest 11 bøker i februar. Til sammen i 2017 har jeg lest 31 bøker. Fikk lest færre bøker i februar enn januar. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg kan ikke si at jeg har gjort sånn spesielt mye annet eller vært så travel i februar. Færre bøker i februar, men definitivt bedre bøker enn i januar. Det er faktisk vanskelig å plukke den beste. Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers, Sju dagar i august av Brit Bildøen og Kampene - Et portrett av Kim Friele av Ola Henmo er de tre beste bøkene jeg leste.

For mars har jeg planer om å lese ferdig A Clash of Kings av George R.R. Martin og Papirfly av Liv Guldbrandsen bl.a. Min bokliste er lang, og det kommer jo bøker hele tiden så den blir ikke akkurat mindre med tida heller.

A summary of February. I've read 11 books. All together in 2017 I've read 31 books. I read fewer books in February than January. I don't know why, cause I can't say that I was particularly busy in February. Fewer books, but definitely better books than January. It's actually hard to choose the best book. The Heart Is A Lonely Hunter by Carson McCullers, Seven Days in August (not translated into English) by Brit Bildøen and The Battles - A Portrait of Kim Friele (not translated into English) by Ola Henmo are the three best books I read in January.

My plans for March is to finish A Clash of Kings by George R.R. Martin and Paperplane (not translated into English) by Liv Gulbrandsen among many. My booklist is long and growing. New books are published all the time so it keeps growing too.

Yes It's Fucking Political

Sang Skin fra scenen i går. Og ja, det er politisk! Jeg har ingenting imot artister som blander politikk og underholdning. Skin og Skunk Anansie er intet unntak. De har alltid hatt et politisk budskap og har absolutt ikke endret det. Skin oppfordrer til bruk av knyttneve som et nei til fascisme, nei til homofobia, nei til forskjellsbehandling basert på religion, hudfarge og kjønn. Hun oppfordrer oss til å starte med oss selv og de rundt oss. Vi er med på den. I alle fall under konserten, men så kan man jo håpe at det faktisk er noen flere som går ut etter konserten og tar oppfordringen.

Skunk Anansie har holdt seg godt. De spiller mange av de gamle sangene, og de første fire sangene spilles uten pause mellom. Publikum er med fra starten, og Skin får alle på sitteplassene til å reise seg og danse med Twisted (Everday Hurts). Og i følge Skin lager Oslo mer lyd enn Sverige. Sånt liker vi! Og når har glitterjakke med lasergitter på scenen noen gang vært feil? Eller stagediving hvor mikrofoner forsvinner? (Den ble funnet igjen.) Skin sin utstråling fra scenen, hennes energi og en morsom dialog med publikum, gjør at selv en som ikke er svoren Skunk Anansie-fan, blir det i løpet av kvelden. Charlie Big Potato avslutter en strålende onsdagskveld. Og ja, jeg må nok høre på noen flere Skunk Anansie-sanger enn de omtrent fem sangene jeg hadde hørt før jeg gikk på konserten.

(Tittel: Yes It's Fucking Political - Skunk Anansie)

That's what Skin song yesterday. And yes, it is political! I've got nothing against artists mixing politic and entertainment. Skin and Skunk Anansie no exception. They've always had a political message and that hasn't changed. Skin encourages us to use our fist as a symbol of no to fascism, no to homophobia, no to discrimination based upon religion, skin color and gender. She challenges us to start with our selves and the people close to us. We all agree! At least during the concert, but you could hope some of us actually do take the challenge with us when we leave the concert.

Skunk Anansie keeps up. They play a lot of their old songs, and the first four songs are played without a break. The public is on their side from the start, and Skin even gets the sitting row people to get up and dance during Twisted (Everyday Hurts). And according to Skin, Oslo makes more noise than Sweden! We love that! And when has ever a glitter jacket with a laser bars been wrong? Or stage diving where a mice disappear? (It appeared again.) Skin's charm, her energy and a fun dialogue with the public makes a fan of anyone who wasn't already. Charlie Big Potato ends the brilliant evening. And yes, I have to listen to more than the about five songs of Skunk Anansie I had heard before I went to the concert yesterday.

(Title: Yes It's Fucking Political - Skunk Anansie)

Kampene - Et portrett av Kim Friele

Tenk at jeg var så uvitende om Kim Friele! Det er bra jeg ikke er det nå lengre. For en dame! Det er så bra at noen tør å bryte barrierer, kjempe kriger for de som ikke orker og endre verden litt av gangen. Ola Henmo har skrevet en god biografi. Normalt er jeg ikke veldig glad i biografier, men denne likte jeg. Noe har nok med temaet å gjøre og hva hun har gjort for homofile og lesbiske. Noe har med hvordan boka er skrevet. Henmo klarer å holde på interessen min, Friele framstilles ikke ensidig. Nå er det jo få personer som er ensidige, men jeg har en følelse av at biografier ofte blir skrevet for å belyse en side av en person og at det er få andre sider som får plass. Henmo framstiller ikke Friele kun fra en side, og jeg synes vi får innblikk i flere sider av Friele. Det er plass til barrierebryting, tøffe tak, men også motstand og følelser. En viktig bok om en viktig person, og temaet har absolutt ikke blitt mindre aktuelt eller viktig i dag, dessverre. I USA ser det nå ut til at transpersoner mister rettigheter de nylig har fått. Det er viktig å stå på for å fortsette kampen for like rettigheter, og nei, det betyr like rettigheter betyr ikke at noen mister rettigheter.

Jeg har bestemt meg for å bli med på Blogg100, som betyr at jeg skal prøve å skrive et blogginnlegg hver dag i 100 dager. Jeg kommer nok neppe til å klare og lese en bok hver dag, men siden jeg har hatt tid til å blogge om alle bøkene jeg har lest hittil, tenkte jeg å starte med bøker jeg har lest. Inne i Bisonblog kan du lese mer om konseptet.

Kim Friele is a woman who dared break down walls of prejudices and fight wars others don't dare to. She is one of the people who changes the world step by step, and I admire people like her. The world needs people like her. Ola Henmo has written a very good biography about her life and her battles to change the world. It's probably not translated into English, but since the topic is important and unfortunately up to date again, I thought I'd write about it in English as well. The LGBTQ community still has some fights to fight, some wall breaking to do. I think Kim Friele has done an important work and now it's up to the new generation to keep the fight going. In the USA it looks like trans person are about to loose rights they've just gained. I hope the battle is not over. Equal rights should be something natural, not something people have to fight for, but it is. I hope trans person in the States again will have the right to use whatever bathroom they want to. I support young trans kids, and all trans people!

I have decided to join Blogg100, which means I'm going to try to write one blog post every day for 100 days. I'm probably not going to read one book every day, so I'll start with writing about the books I've already finished this year since I haven't had time to write about all of them. At Bisonblog you can read more about Blogg 100.